Litt trening, og jeg venter i spenning…

Vi trener nå litt, ikke jevnt og trutt akkurat, mer ujevnt vil jeg si, men jeg synes allikevel at det går fremover. Vi er litt på ett “platå” når det gjelder fri ved fot synes jeg, vi har kommet godt igang, men kommer ikke spesielt mye lenger liksom Det kan jo skyldes den noe ujevne treningen, men også at hun trenger litt tid på å “lagre” det vi holder på med. Det har løsnet veldig i forhold til å dekke, og da kan det jo hende at hun har litt lite “ram” for tiden Det pleier jo å være slik at når det løsner på en ting så stagnerer det på andre ting. Om vi skal ta en kort statusoppdatering på klasse I, så synes jeg vi ligger forholdsvis godt an til at hun er 8 mnd…

Tannvisning - dette antar jeg skal gå bra  Vi har bare gjort det noen få ganger, men hun sitter pent og bryr seg ikke om tannvisning i det hele tatt.
Fellesdekk 2 min – Neddekket kan bli raskere, men det har akkurat løsnet i den forstand at jeg ikke trenger å hjelpe henne ned. Når hun blir enda tryggere så kommer farten regner jeg med. Hun ligger i 2 minutter, ligger når jeg går bak henne, men vi må lære oppsitt.
Lineføring - Her er vi godt i gang. Vi må ha rette holdter, bedre venstrevendinger og større utholdenhet. Jeg har også trent mest sakte marsj, så vi må opp i et normalt tempo etter hvert. Kontakten er super. Her er vi virkelig i gang.
Stå under marsj –  Hun bråstopper, men vi har ikke trent på å bli stående  
Innkalling - Hun sitter og blir, kommer raskt, og trenger noe hjelp med innsittet.Men igjen – her er vi på god vei! Hun støter fortsatt ikke
Dekk fra holdt - fin innmarsj, dekker noe skjevt, men ligger fint når jeg går i fra og rundt. Mangler oppsitt.

Avstandskommando –  Vi har ikke jobbet noe særlig med denne øvelsen…
Hopp over hinder – Her trener vi på lavt hinder. Hun sitter og blir, men må ha litt hjelp inn på plass

Synes dette ser bra ut jeg! Ett par mnd til så er vi startklare og vel så det vil jeg tro

Så var det dette med ventingen da… Jeg venter på flere ting om dagen  Grozza ble parret med den vakre og trivelige Izgara`s Borneo sist mandag. Jeg er selvfølgelig veldig spent på hva de to klarer å få til sammen Jeg skal ha ei tispe sammen med Ida, og hun synes det er veldig lenge til september akkurat nå… Men vi får nyte sommeren. Jeg gleder meg veldig til å susse valper igjen.

En annen ting jeg venter på er jo svar på beskrivereksamen… Jeg er skikkelig dårlig på å vente, og jeg vil ha svar NÅ!!! He he Jeg venter også på å bli ferdig med og få levert matteeksamen… Det er MYE jobb og jeg skal være utrolig glad for å bli ferdig med den. Det er en gruppeoppgave, og gruppearbeid er vel ikke min sterkeste side kanskje… Uansett – fredag 25. er vi ferdige! Jeg gleder meg!!! Når eksamen er levert så setter jeg kurset mot Tretten. Der skal Vixen, Anton, Bella, Chili, Ilja og Hux (?) stilles ut. Jeg gleder meg veldig til å treffe igjen Heidi og Marie igjen, og til å være på tur sammen med Marianne Eneste som er synd er at vi har “vokst” ut av det å kjøre felles bil… Vi har rett og slett for mange hunder … Men jeg gleder meg veldig og håper værgudene er på vår side. 

Sist men ikke minst så kan det hende jeg får en avklaring på noe jeg har lurt på i mange uker… Jeg håper denne uken vil gi meg de svarene jeg vil ha

Jeg ønsker alle en fin uke! 

 

Travle tider!

Her går det unna om dagen Det er ikke lite som skal gjøres på vårparten, og det går i eksamenskriving, fotballcup, håndballcup, MH, lydighetsstevne og sist men ikke minst en ukes beskriverkurs… Når man skal jobbe litt innimellom også, samt ta seg av barn og hunder, så blir det ikke mye tid igjen. Barna er det forøvrig Finn som har vært nødt til å hanskes med, og av og til hundene også når det er mest å gjøre Finn er flink han!

Den siste uken har jeg tilbrakt på beskriverkurs på Kongsvinger. Der var jeg sammen med Marianne og Heidi, og Eric (Kennel Tang-terr) var også på plass, så belgerklubben var godt representert med 50% av deltakerne !! Det var en lang, våt, varm, kald, interessant, frustrerende, slitsom, motiverende og ikke minst morsom uke, og vi fikk virkelig prøvd oss ute i løypen alle mann. Det er spennende når 8 mennesker med til dels sterke meninger skal bli enige om hvordan en MH løype skal se ut, hvor momentene skal stå, og hvordan det hele skal gjennomføres…. Trenger jeg å si at vi hadde noen diskusjoner underveis?

Det ble MH-bane, ganske brukbar også faktisk, selv om vi måtte foreta en mindre justering etter dag 2

Vi fikk prøvd oss på mange hunder også i løpet av uken… Mye border, Am-staff, Boston terrier, Rottweiler, Dobermann, Mastiff, Flat Coated Retriever, Malle, Terv osv. Utrolig morsomt å se så forskjellige raser i løypa, og vi fikk oss mang en god latter alle mann Jeg er svært fornøyd med at mallen og terven viste seg fra sin aller beste side, og når Sverre og Runar i tillegg dro frem belgeren som eksempel på at bevisst avl på mentalitet gir store resultater så kan jeg ikke annet enn å være både stolt og glad. Jeg vet jo hvilke hunder de har sett de siste årene

Med meg til Kongsvinger hadde jeg Vixen og Luna. Siden hundene måtte sove i bilen så fikk Mille være hjemme som alenehund Vixen synes det var riktig så artig å være på tur,  og hun fikk mange opplevelser av å være i flokk i løpet av uken. Luna synes det var greit nok, men når jeg skulle reise opp igjen etter en snartur hjemmom fra torsdag til fredag, så streiket hun Hun lå i sengen til Håkon og nektet å bli med, så da fikk hun bli hjemme. Soving i bil var nok litt mindre trivelig enn senga til Håkon Vixen derimot hadde ingen problemer med å bli med, og da fikk hun vært alenehund sammen med mange andre i to dager. Vi fikk trent litt lydighet også, og jeg synes hun begynner å bli riktig så flink! Hun går fint fri ved fot, ligger i 2 minutter på fellesdekk, sitter og blir, kommer som en kule på innkalling men må ha hjelp for å komme helt inn på plass, hun har en flott reaksjon på stå under marsj, men vi har ikke trent på å bli stående, hun sitter og blir og hopper over hinder, men igjen må hun ha litt hjelp for å komme inn på plass. Hun har fin konsentrasjon selv med forstyrrelser, og jeg synes intensiteten er veldig balansert og fin. Jeg tror det blir veldig artig å gå konkurranser med henne etter hvert. Om hun fortsetter slik som nå, så satser jeg på debut i juli/august tenker jeg

Denne uken skal gå med til mer eksamensjobbing, arrangere 17.mai og enda mer jobbing… Får se om jeg får lurt inn litt mer trening også…. Om alt går etter planen så får jeg beskjed om jeg har bestått beskriverkurset i slutten av mai. Jeg håper det går bra…

 

Ja… Jeg føler egentlig at jeg har vært igjennom helvetesuken denne uken, selv om jeg ikke har noen som helst forutsetning for å vite hvordan den opprinnelige helvetesuken er… Det har skjedd utrolig mye på en uke, og fra sånn ca onsdag har jeg egentlig følt at verden har gått videre, mens jeg gikk litt saktere og bare observerte alle andre. En helt snodig følelse egentlig… Det pleier ikke å være slik at resten av verden går fortere enn meg, det er heller jeg som mener at verden burde være mer tilpasset mitt tempo…

Mandagen var vi på sykehuset med Sindregutt. Han skulle utredes for cøliaki, og på mandag var det tid for forundersøkelse før han skulle ta gastroskopi tirsdag. Jeg har et noe anstrengt forhold til sykehus. Det har vært vanskelig i mange år, helt siden Yvonne døde egentlig… For meg så betyr sykehus at noen kommer til å dø. Jeg vet at det er fullstendig irrasjonelt, men jeg har virkelig ingen gode minner fra sykehus noen gang. Jeg visste jo at Sindre ikke skulle dø Jeg er ikke gal, i det minste ikke helt, men selv om Sindre har vært mye dårlig så er han liksom ikke syk i hodet mitt. Og er man ikke syk så har man ingen ting på et sykehus å gjøre…

Vel – vi kom oss til sykehuset, vi kom inn til verdens søteste sykepleier og fikk etter hvert snakke med en trivelig med svært original lege som stilte spørsmål fortere enn noen av oss klarte å svare Sindre synes han var litt vel opptatt av avføring, og for de som kjenner Sindre, vil det kanskje overraske noe å høre at han ble forholdsvis stille og litt sjenert… Det er ikke ofte vi ser Sindre sjenert kan jeg vel si.  Legen virket veldig tvilende til at Sindre skulle ha cøliaki, og jeg følte meg som en skikkelig dårlig mor som ikke hadde ført dagbok over “dovanene” hans. Vi var en smule forvirret når legen forsvant i en like rask bevegelse som det han snakket…

Når vi først var på sykehuset, så hadde jeg bestemt meg for å dra innom en kollega som lå på samme sted…. Jeg ville selvfølgelig se til henne, men samtidig så trengte jeg underskrift på oppfølgingsplan til nav. (Beklager Heidi, men dette kommer ikke til å sette nav i et veldig godt lys…) Damen var veldig syk, og oppfølgingsplanen hennes hadde gått ut på dato. For de som ikke helt vet hva det er, så er det noe arbeidsgiver må sende til nav for å vise at man følger opp den sykemeldte. Den sykemeldte må skrive under på disse planene, og dersom man ikke sender dem så kan både sykemeldt og arbeidsgiver få bot. Forsåvidt greit, men det oppleves som veldig firkantet innimellom. Jeg hadde snakket med nav samme dag, og forklart at vedkommende lå på sykehuset og at vi ikke hadde fått hennes underskrift. Jeg fikk beskjed om at det måtte vi ha, og at hun kunne få bot om hun ikke skrev under… Vel, jeg ville jo ikke at hun skulle få det, så når jeg først skulle dit så kunne jeg slå to fluer i en smekk… Som tenkt så gjort, så jeg tok turen opp på avdelingen der hun var innlagt. Der fikk jeg beskjed om at hun var veldig syk, men at hun ville at jeg skulle komme inn. Jeg var forberedt på at hun var dårlig, men jeg fikk sjokk når jeg fikk se henne allikevel Nå har jeg dessverre sett døende mennesker tidligere, og jeg var fullt klar over at hun ikke kom til å bli så mye eldre når jeg gikk fra henne. Jeg er glad jeg fikk besøkt henne, og jeg er glad for at jeg fikk snakket noen få ord med henne og gitt henne en klem, men det var utrolig tøft, og jeg var helt skjelven når vi gikk ut fra sykehuset… Heldigvis har jeg fantastiske kolleger som jeg fikk snakket en del med den ettermiddagen, og jeg klarte å gjennomføre “foreldreskole” med to foredrag på kvelden.

Tirsdag bar det innover til sykehuset igjen – og denne gangen skulle Sindregutt i narkose, så igjen var stressnivået forholdsvis høyt. Hos meg vel og merke… Hovedpersonen selv tok det hele med ro. 

Det ble en rolig start, med nok en fantastisk sykepleier som ga Sindre “spabehandling” mens vi ventet. Hun så jo umiddelbart at han har massiv eksem, og kom med “eksemtrallen” sin Sindre nøt behandlingen, og var utrolig blid til å ha fastet siden kvelden før. Han påsto til og med at han elsket sykehus

Det endret seg noe når de skulle legge veneflon, men igjen er jeg imponert over hvor flink han er, og veneflonen kom på plass med bare en bom… Det ble en del venting, men plutselig var det Sindre sin tur. Han ble trillet avgårde, vi fikk være med, og inn på undersøkelsesrommet. På grunn av astmaen hans hadde de tre ekstra personer til å passe på ham, så det var mye utstyr og mye folk. Da ble det litt mye for Sindre og han ble litt redd stakkars liten For meg var det utrolig vanskelig å se ham ligge der koblet til masse maskiner og vite at jeg ikke kunne være der mens han sov. Han fikk forholdsvis raskt litt “dop” og sovnet. Igjen en ekkel følelse og se ham “bli borte”, og jeg var ikke veldig høy i hatten når vi etterlot ham “alene” Vi ruslet ned i kafeen, Finn og jeg, og vi belaget oss på 1,5 times ventetid slik vi var blitt forespeilet. Etter drøyt 35 minutter ringte telefonen, en litt stresset sykepleier lurte på hvor vi var og fortalte at Sindre var våken. Vi mer eller mindre løp opp igjen, og fant en rolig og lettere omtåket Sindre De kunne fortelle at han hadde våknet brått, langt tidligere enn de hadde beregnet, og at det var med et nødskrik at de hadde blitt ferdige og fått kameraet ut av halsen hans. Han hadde vært forvirret og redd naturlig nok, og når han ikke hadde sett oss der, så hadde han blitt litt sint. Han hadde røsket av alt av ledninger og slanger, og veneflonen gikk av i en fart så blodet sprutet. Han hadde roet seg med en gang når sykepleieren hadde sagt hun skulle ringe etter oss, og han var helt rolig når vi kom opp. Dette husker han ikke noe av sier han, så han var nok ikke helt våken stakkars.

Etter å ha våknet skikkelig og ha fått seg en is så ble han fraktet ned til avdelingen igjen. Der skulle vi få snakke med legen. Det var flere barn på samme rom, og legen hadde det travelt, så der skjedde alt i full offentlighet. Vi hørte at han sa til tre stykker før oss at prøvene var fine og at de ikke fant noe som helst. Når de kom til oss så så han på journalen sin og sa han bare måtte hente noen papirer. Da skjønte vi vel egentlig hva som kom… Sindre sine prøver var ikke bra, og det var ingen tvil om at han har cøliaki. Han trodde også at han reagerte på noe mer, deriblant laktose (som er veldig vanlig når tarmen er skadet) og de hadde tatt helt nye blodprøver av ham. Vi fikk søknadskjema for grunnstødnad til nav, beskjed om at han skulle gå på glutenfri kost fra da, og vekk var legen… Vi fikk beskjed om at vi kunne reise hjem, og plutselig sto vi i gangen med en blid Sindre, en cøliakidiagnose, han hadde fastet hele dagen, og vi ante ikke hvor vi skulle begynne egentlig…

Jeg hadde hatt jevnlig kontakt med en annen kollega gjennom dagen, hvor datteren fikk diagnostisert cøliaki for tre år siden, og når jeg sendte henne melding om at Sindre hadde fått endelig bekreftelse så hadde hun vært hjemme og pakket en fullstappet bærepose med glutenfri mat til oss, både kjøpeprodukter og hjemmebakt, før vi rakk å komme så langt som til Ask. Jeg har fantastiske kolleger, men dette synes jeg var utrolig gjort, og sier noe om hvor utrolig hun er. Hun har også kopiert het lass av informasjon og oppskrifter som hun vet at smaker godt, og jeg er henne evig takknemlig! Uten henne hadde vi vært helt “lost” den dagen.

Det var veldig blandede følelser kan man si. På en måte er jeg glad for å vite hva som kan ha forårsaket mange av Sindre sine plager, og jeg håper inderlig at diett hjelper ham med både eksem og allergi ved siden av magen. Samtidig er cøliaki en livsvarig sykdom som han må ta hensyn til så lenge han lever. Han må lære seg å holde seg unna mye han liker godt, og han vil oppleve at han kan bli “utenfor” i flere sammenhenger der han ikke kan spise det samme som andre. Vi skal selvfølgelig gjøre alt vi kan for at han skal merke så lite av dette som mulig, men det er nok ikke helt til å unngå. Sindre selv var litt lei seg tirsdag, men er utrolig tapper og tar utfordringene på strak arm!. Jeg blir “kontrollfreak” av dimensjoner, og det går en kule varmt her når jeg synes at det “slurves” litt… Men vi skal nok få det til!

Natt til onsdag var veldig urolig for Sindre, jeg vet ikke om det var noe av narkosen som “hang igjen” og ga ham både mareritt og urolig søvn, men det ble ikke mye soving på noen av oss. Jeg sendte melding til rektor og ga beskjed om at jeg ville bli litt senere enn vanlig og fikk svar tilbake – kan jeg ringe deg. Da visste jeg at noe hadde skjedd, men allikevel var det som å få et knyttneveslag i magen når hun fortalte meg at kollegaen vår hadde dødd i løpet av natten… Jeg er ikke helt uvant med at folk jeg bryr meg om dør, men det er utrolig vondt, selv om det var forventet aldri så mye…. Hun ble bare 41 år, og det er så alt for lite…

Onsdagen gikk med på å ta seg av kolleger, informere elever og foresatte, og det var vel omtrent på dette tidspunktet at verden begynte å gå litt for fort for min del. Jeg klarer ikke å la være å forundre meg over at verden går videre selv om noen dør. Jeg skjønner jo at den må det, og at folk dør “hele tiden”, men jeg synes det burde bli en “pause” liksom, slik at det merkes at noen er blitt borte. Jeg skal ikke påberope meg å være kjempenære min kollega, det var mange som var nærmere henne enn det jeg var, men hun betydde noe for meg uansett, og jeg synes det er forferdelig trist å tenke på at jeg aldri får se henne igjen. Mine tanker går til hennes sønn og nærmeste familie.

I forhold til nav, så fikk jeg jo aldri den underskriften, så jeg ringte og fortalte dem at damen nå var død. Det var heldigvis gyldig grunn for manglende underskrift, så dersom jeg sendte dem papirene med min underskrift, forside (som er veldig viktig), og skrev at hun var død, så skulle de avslutte saken… Godt og vite at dødsfall er gyldig grunn for manglende underskrift i det minste…

Torsdag og fredag har gått i ett, med to dager på høgskolen, og et veldig intenst forsøk på å lære så mye som mulig om cøliaki, samtidig som tankene mine stadig vender tilbake til min kollega. Jeg pleier å takle å ha mange baller i luften og tanker i hodet på en gang, men nå er det egentlig litt mye. Jeg husker ikke et ord fra forelesningene på HIO, men det får stå sin prøve. De sier ikke noe annet enn det jeg kan lese i bøkene uansett….

Det har som sagt vært en tøff uke. Det var utrolig deilig at det var fredag i går og at uken endelig var ferdig. Vi har vært i Sverige og handlet glutenfri mat, og jeg føler at verden igjen går i normalt tempo. Jeg velger å tro at det er bedre tider i møte, og ser med spenning frem til å se hva neste uke vil bringe.

Jeg ønsker alle en fortsatt god helg!

Lydighetstrening :)

I dag har Vixen og jeg vært ute og luftet oss litt igjen Liz spurte om vi ville være med å trene lydighet, og det ville vi selvfølgelig Jeg har alltid lyst til å treffe Liz, og har jo også lyst til å få noen til å vurdere om vi er på rett vei…

På treningen var det springere og bordere, og jeg tenkte Vixen kunne ha behov for å se litt på både stedet og hunder før hun begynte å trene. Jeg hadde ingen stor plan for treningen, det er jo ikke så mye vi kan enda, men jeg tenkte vi skulle jobbe litt mer med fri ved fot, innkalling, kontakt, dekk og fellesdekk.

Det tok veldig mye kortere tid enn jeg hadde tenkt før Vixen var klar for å trene litt Det gikk ikke mer enn ett minutt eller to så var hun i “modus”. Igjen blir jeg utrolig imponert over at den lille 6,5 mnd gamle valpen klarer å konsentrere seg med så mange forstyrrelser rundt. Liz og Nina trente innkalling med borderne sine. De løper veldig fort og  Liz og Nina høres veldig forlokkende ut når de roper, men Vixen klarte like fullt å gjøre det hun skulle

Jeg fikk Nina og Liz til å se på foten, og de var veldig enige om at hun går litt for langt frem… Jeg som var så fornøyd med posisjonen *sukker*… Det er bare å jobbe med og ha henne lengre bak… Hun er jo så liten og lett, så jeg merker jo ikke at hun er der nesten. Men vi får det nok til Hun går med fin kontakt, er rolig og samlet og virker veldig motivert når vi går. Jeg føler igjen at jeg er litt ustrukturert når jeg trener fri ved fot. Jeg er ikke alltid sikker på om jeg skal bry meg med om hun setter seg eller ikke når jeg stopper for å belønne foten, samtidig så føles det feil og ikke belønne når hun setter seg, selv om jeg egentlig skulle belønne at hun går… Ja om hun ikke blir forvirret av det så får vel jeg prøve å ikke bli det Det føles plutselig veldig lenge siden jeg trente valp…

Liz holdt henne for men så vi fikk tatt innkalling, og denne gangen så tok jeg henne helt inn på plass. Det gikk veldig bra Jeg har bestemt meg for at hun ikke skal hoppe på meg når hun kommer inn slik Aqua gjorde, så derfor har jeg fokusert på å belønne henne på venstre side, men uten at hun har gått inn på plass. Men i dag tok vi det litt lengre, og det gikk som sagt helt strålende. Jeg ser at det har hjulpet med litt bakpartskontroll, og hun hadde ingen tendenser til støting. Rare lille Vixen løp også frivillig tilbake til Liz slik at hun kunne holde henne på nytt. Det er det ikke mange av mine hunder som har gjort tidligere…

Vi fikk også prøvd oss på fellesdekk med en annen hund. Hun ligger jo fint i enkeltdekk, men vi har ikke prøvd fellesdekk tidligere. Hun lå kjempefint, og jeg gikk frem og tilbake for å belønne med ujevne mellomrom. Jeg telte inni meg flere ganger, og helt på slutten telte jeg sakte til 30, (blir ca ett minutt), og da reiste hun seg akkurat når jeg kom til 29… Jeg vet ikke om jeg tok hånda mot lommen, ga ett eller annet signal eller om hun bare ikke ville ligge lenger, men jeg la henne bare rolig tilbake og fikk til en fin avslutning Hun brydde seg ikke om den andre hunden i det hele tatt, og hadde fullt fokus på meg hele tiden! Det var en veldig god følelse

Vi avsluttet med å trene på neddekket, og i dag fikk vi “plaskedekk” for første gang Jeg har tatt det helt rolig og tenkt at farten kommer når hun vet hva hun skal gjøre, og i dag kastet hun seg ned flere ganger. Flinke Vixen!

Når vi var ferdige med treningen så gikk vi tur. 6 bordere og 2 springere i fri flyt var kanskje litt mer enn Vixen hadde tenkt seg, men det gikk veldig fort over fra å være skrekkblandet fryd til ren fryd Vi gikk vel en drøy time kanskje, og det var mye løping…. Når vi kom tilbake så ser jeg at Vixen halter litt på venstre forben. Når jeg titter på poten så ser jeg at hun har fått seg et kutt i den store tredeputen. Det er ikke spesielt dypt, men sikkert litt ubehagelig å tråkke på. Hun får ta det litt med ro et par dager så gror det av seg selv

Jeg er veldig fornøyd med Vixen i dag også, og det var utrolig koselig å trene sammen med Liz, Nina og Ellen. Jeg føler nesten at jeg er skikkelig i gang med treningen igjen, og jeg gleder meg til mer trening fremover!

Takk til Liz, Nina og Ellen for en koselig dag!

Spor, spor og mere spor :)

Hjemmepåske er deilig, men det kan også bli veldig kjedelig om man ikke aktiviserer seg litt I går fikk jeg hjelp til aktiviseringen, da Terje og Anita sendte melding og lurte på om jeg ville hjelpe dem med å gå spor med Anton. Jeg ville selvfølgelig det, jeg trives veldig godt sammen med både Terje og Anita, og jeg har jo alltid lyst til å se hva disse “barna” kan utrette. Anton er jo forholdsvis “mye” hund, sønn av sin mor som han er, så jeg hadde noen tanker om at han kunne ha nytte av å få prøve seg på gress før vi beveger oss ut i skogen.

Som tenkt så gjort. Jeg gjorde som jeg pleier, sendte Anita ut for å legge et “pølsespor” før vi tok ut Anton og tuslet “tur” for å se om vi fant spor. Jeg hadde på forhånd gjort dem oppmerksomme på at det kunne ta litt tid og at vi måtte være tålmodige, men det er grenser på hvor tålmodig vi orket å være Han var rimelig “høy” og hadde ingen som helst tanke om at det kunne skje noe nede i gresset i det hele tatt. Hadde sporet gått en meter over bakken hadde han ligget godt an, men ferten nådde ikke helt dit. Jeg bestemte meg for å endre strategi, og lot ham se Anita gå ut neste spor. Det gikk langt bedre, selv om han virret fryktelig og hadde det veldig travelt. Neste sporet la jeg ut, det ble noe lengre og med bare frolic og ikke pølse. Det var som å skru over en bryter, og plutselig gikk han perfekt Dypt og fint, nesten rolig (i forhold til første sporet) og han gikk helt rett. Han gikk over slutten, da han fant ut hvor jeg hadde gått ut, men siden han gikk så fint så fikk han en ball i sporet og var veldig fornøyd med det

Han fikk en pause i bilen mens Vixen fikk gå et spor som Anita hadde lagt ut. Det hadde ligget i 20-30 minutter, og jeg var veldig spent på om hun ville klare både fremmedspor og lengre liggetid på en gang. Det var ikke noe problem. Hun gikk nesten bedre enn hun har gått noen gang synes jeg Om det skyldes pølsene eller liggetiden vet jeg ikke, men rolig, godt drag i lina og veldig konsentrert. Flink jente! Oppsøket var forøvrig til venstre

De to siste sporene til Anton fikk han ikke se ble gått ut, men nå var han helt klar Han gikk først ett som Anita hadde lagt ut, også ett som jeg la ut. Igjen så gikk han over slutten, selv om jeg hadde lagt to gjenstander med to meter mellomrom, men han hadde bare lyst til å gå videre Ingen tvil om at han likte denne formen for trening. Jeg tror nok også de fikk en rolig kveld hjemme, for han ble nok ganske sliten i hodet sitt
Jeg fikk tatt bilde med mobilen.

Det er utrolig morsomt å se hvor fort han skjønte hva han skulle gjøre. Og Terje var veldig flink med linebruken og til å stoppe så fort han ikke hadde nesen i bakken. Om de fortsetter slik så kommer det til å bli veldig bra!

I dag hadde jeg egentlig tenkt til å ta treningsfri, men det er så fint vær og jeg kjedet meg, så da gikk jeg ut to spor til Vixen på jordet her. Sindre la ut det ene, og han var med og gikk… Finn var utskremt fotograf, så jeg fikk noen bilder av henne som går spor
Igjen blir jeg imponert over hennes evne til å konsentrere seg… Med Sindre på slep og Finn som fotograferer så går hun fortsatt veldig fint, og har ingen problemer i det hele tatt. Jeg tror vi skal prøve å få litt liggetid på sporet fremover, og vi må introdusere noen planlagte vinkler også
Noen bilder fra dagen

Ingen tvil om at hun går dypt

Litt lek etterpå må til

Jeg koser meg fortsatt med ferie… Men det begynner å bli litt mye fritid Mulig Vixen også tenker at det er lurt at jeg begynner å jobbe igjen snart

Jeg nyter påskeferien :)

Som overskriften sier så nyter jeg virkelig å ha ferie Jeg er jo veldig glad i jobben min, og liker egentlig å jobbe mye, men det er virkelig deilig å ha ferie også! Og denne gangen tok det ikke lang tid før jeg “landet” heller, og det er en god følelse.

Fri betyr mye søvn, og mye søvn betyr mye overskudd! Overskudd igjen betyr at hundene får rikelig med både trening og tur, og ungene får mange “kosekvelder” som de kaller det med en mamma som ikke sovner før klokken er 20.30

Jeg har trent litt lydighet med Vixen hver dag, og selv om jeg var litt frustrert her for et par dager siden, ikke over Vixen, men over meg selv, så føler jeg virkelig at det løsnet i dag! Planen var å gå tur med Kristin og Molly, men jeg var litt tidlig ute, så da benyttet jeg sjansen til å trene litt før jeg møtte henne. Vi var på ukjent plass, med en del forstyrrelser rundt i form av biler, turgåere og syklister, men hun brydde seg ikke i det hele tatt Hun luktet i noen sekunder, kom tilbake og tok kontakt og var helt klar for trening med en gang.

Jeg har tenkt masse på det Tone og jeg snakket om i forhold til at jeg var litt forsiktig med henne, og i tillegg snakket jeg lenge med Merethe her en kveld og kom frem til at jeg kanskje var litt unaturlig dempet fordi det var slik jeg måtte være med Aqua. Uansett årsak så har jeg gjort noe med det, og har vært mye mer entusiastisk i belønningen de siste to dagene Jeg vet ikke om det er det som har effekt, eller om det er hyppigheten på treningene eller en kombinasjon, men i dag gikk hun helt supert! Vi begynner virkelig å finne en fin posisjon på foten, der hun går rett og med hodet akkurat ved låret mitt. Dvs at jeg ikke har skulderen hennes ved låret og hun går foran og sperrer som visse andre hunder jeg har trent Hun setter seg rask og rett på holdtene og hun har super kontakt Vi jobber med vendingene og i dag hadde hun nydelige venstrevendinger også uten at jeg hjalp henne like mye med hånda som det jeg har gjort tidligere. “Helt om og holdt” er heller ikke noe problem. Jeg synes hun er utrolig flink!!

Vi trente litt sitt og bli, og det begynner å bli riktig så bra, det samme med dekk og bli. Hun er så rolig og trygg og albuene er helt i bakken hele tiden. Jeg belønner henne for å følge med på meg, og slik har vi også unngått snusing eller andre morsomheter enn så lenge. Jeg får bare fortsette å passe på at hun får belønningen for å følge med på meg, så blir det nok bra

For første gang i dag så kalte jeg henne inn fra sitt – da sto jeg bare 1 meter fra henne, og hun kom litt nølende første gangen, men da fikk i jobbet litt med innsitten. Hun søker fint opp plassen selv fra stående og gående, så vi må bare jobbe med å sette ting sammen etter hvert. Jeg avsluttet med at hun skulle sitte og bli igjen, uten å reise seg, og dette skal jeg selvfølgelig jobbe videre med, selv om det ikke virker som om det er noe problem for henne i det hele tatt.

I dag kom hun også tilbake med lekene Helt tilbake, ikke bare sånn “1 meter i fra så du ikke får tak i den” tilbake Hun slipper leken rett foran meg og inviterer til å kaste den igjen. Helt perfekt faktisk!

Etter treningen gikk vi tur, og det ble ikke noen liten tur… Vi gikk i nesten tre timer, og hundene koste seg som bare det. Det er jo nydelig vær også, og utrolig deilig å være ute

Litt godbitsøk er aldri feil

Slike aktive dager er godt for både to og firbente. Jeg merker at det ikke er optimalt for kondisjonen med så mye stillesittende arbeid som det jeg har, så her må det legges inn en skikkelig innsats fremover… Småjentene er i meget god form forøvrig, men med slikt aktivitetsnivå blir det rolige kvelder for oss alle sammen

Sindre er ikke i form om dagen, så det ser ut til at vi holder oss hjemme Det betyr mer tur og mer trening! Jeg skal nyte hvert sekund av ferien

 

1. april og spor med Tone :)

Det er 1. april, og jeg fikk lyst til å prøve meg på en aprilspøk Det irriterer meg litt at så mange kjenner meg så godt at de ikke tenkte seg om en gang når jeg legger ut at jeg vurderer doodlekull på Luna Samtidig så er vel det litt godt også, at ingen tror at jeg ville finne på å parre en hund med epilepsi, eller lage et kull med planlagte blandingsvalper Ikke fordi jeg mener at blandingsvalper er mindre verdt enn andre valper, men fordi jeg er for en viss forutsigbarhet i forhold til utseende, gemytt, bruksområde og helse når man kjøper seg en valp. Det er bingo nok med renrasede hunder faktisk…

Vel, etter å ha lagt ut aprilspøken så tok jeg turen til Hauerseter for å trene spor med Tone. Det er ingen spøk Vi er veldig alvorlige når vi skal trene både Tone og jeg *ler*

Vixen har jo ikke gått mye spor, så til henne la jeg ut 3 små spor, med sporoppsøk (2 til venstre og ett til høyre) og med noe kjøttkake underveis. Som slutt hadde jeg leker…
Sporene lå vel 10 minutter mens jeg ventet på Tone, for jeg ville ha med en som kunne mene noe sammen med meg når vi var ferdige Nå er jeg veldig fornøyd med hvordan Vixen gikk. Hun er rolig og konsentrert, sjekket ut første oppsøket litt ekstra, men de andre var hun ikke i tvil om i det hele tatt. Jeg har lurt litt på om hun blir mer forstyrret enn belønnet av kjøttkakene i sporet, og det var vel egentlig tydelig i dag. Hun går veldig fint mellom kjøttkakene, mens hun må sjekke ut veldig når hun treffer kjøttkakelukten. Jeg burde kanskje bruke noe annet enn kjøttkake i sporene fremover, eller kutte ut godbitene fremover? Jeg er litt usikker på det der siden hun ikke er superinteressert i leken på slutten. Hun leker om jeg insisterer, men er mye mer interessert i å gå mer spor. Tone mente at det ble mer forstyrrende for henne med leker når vi allikevel skal gå videre, og synes jeg skulle legge ut et litt lengre spor med slutt, og at hun etter det skulle få pause før vi gikk neste spor. Slik at det ble en klar avslutning for henne liksom… Jeg tenker at det kan være logisk og at det kan være lurt å gjøre det slik en liten stund fremover. Hun skal jo etter hvert lære seg at vi skal finne pinner for så å gå videre, men i en periode er det nok kanskje greit at hun skjønner når hun er ferdig.

Jeg er jo heller ikke sikker på hvor mye jeg skal stresse med at hun er minimalt interessert i å leke når vi går spor… Jeg har vel en eller annen idé inne i hodet mitt om at hun ikke skal like å gå spor fordi hun ikke får noen belønning, men samtidig så virker det jo som om hun synes det er morsomt nok å gå spor i seg selv…. Jeg føler at jeg er virkelig ute av trening på dette her egentlig. Og det er jo ikke så lenge siden sist jeg trente spor… Tror jeg

Vel – jeg gjorde som vi var blitt enige om, og gikk ut et spor på ca 12o meter kanskje. (Tone og jeg er fortsatt veldig dårlige på avstandsbedømmelse) med sporoppsøk til venstre, på lav vegetasjon, og jeg måtte legge inn et par vinkler også for å komme unna noen trestammer som hadde blåst ned i en eller annen storm. Jeg la inn belønning etter sporoppsøket, i vinkelen og etter vinkel nr 2, samt leke på slutten. Det er vel ikke så mye annet å si enn at hun gikk kjempebra! Hun sjekket ut i vinkel nr 1, ikke så rart kanskje siden hun ikke har gått en vinkel før, men vinkel nr 2 gikk hun som om hun aldri har gjort noe annet Hun hadde fortsatt lyst til å gå videre når vi fant slutten, men vi lekte litt og tuslet tilbake til bilen.

For å avslutte det hele så gikk Tone ut et spor i veikanten, ca 65 skritt, med to godbiter (tørrfor) underveis og ball som slutt. Dette var litt vanskelig, kanskje hun begynte å bli litt sliten, eller det var vanskelig fordi hun ikke helt skjønte hvorfor hun måtte lete etter Tone som gikk ved siden av oss Men hun gikk sporet selv om det var noen avbrekk innimellom der hun var ute i grøften eller hoppet på Tone, og hun ble glad for å finne ballen til Nora i enden

Jeg synes hun er veldig flink, og det er utrolig morsomt å se hvor fort hun har utviklet seg i forhold til å gå spor. Jeg skjønner at det er helt naturlig for henne å gå spor Men jeg synes hun er flink uansett… Tone påpekte at jeg er forsiktig med henne når jeg roser og leker. Jeg er enig, men jeg har ikke tenkt på det. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg er det, kanskje fordi hun er så liten… Eller fordi hun var veldig forsiktig de første dagene jeg hadde henne? Det er jo ikke til å komme bort i fra at hun er “litt” annerledes enn de siste hundene jeg har trent…Uansett så var det geit å få det påpekt slik at jeg kan gjøre noe med det. Hun er jo slettes ingen pingle selv om hun er liten Hun er forøvrig ikke så liten heller lengre. Jeg ser at hun er i ferd med å ta igjen Luna i høyden. Det vil si at hun nærmer seg 56 cm Hun ser jo bare så utrolig liten ut etter at jeg er vant til å håndtere “litt” større hunder…

Vel – i morgen har vi avtale om å gå spor på gress, og jeg gleder meg